fredag 29. november 2013

Musikk i Amtmandens Døttre



«Endnu længe førend jeg kom ned til Sæteren hørte jeg en underlig gjenlydende Musik, der snart lød nær, snart fjernt, og skjelnede tilsidst to Fruentimmerstemmer, der bestandig afløste hverandre i at kaue. Men hvilken Stemme var ikke den ene! Saa bævende, fuld og klokkereen, saa jublende stærk og dog saa bøielig, gav den Gjenlyd i de fjerneste Aaser og fyldte den hver Vraa i de tause Skovdybder nedenunder. [...] Det var Sophie der sang [...] en Stump af en gammel Vise»


De fleste forbinder romanen Amtmanden Døttre av Camilla Collett med ulykkelig kjærlighet og kvinnesak, men da jeg tidligere i år arbeidet med kommentarer til en ny utgave av verket, oppdaget jeg at romanen også inneholder en god del musikalske innslag.

Sitatet over er fra scenen der de to hovedpersonene Cold og Sophie nærmer seg hverandre for første gang og det er musikken, nærmere bestemt Sophies sang, som er den utløsende kraft. I denne scenen oppgis det ikke nøyaktig hva det er hun synger, men andre steder i romanen er det referanser til bestemte viser.

I Sophies dagboksnotater er for eksempel barnesangen «Ro, ro til fiskeskjær» sitert. Et annet sted beskrives Cold mens han «ubevidst nynnede en Melodie af Jægerbruden, han havde hørt Sophie synge» - sannsynligvis en sang fra operaen Der Freischütz (på norsk kalt Jegerbruden) fra 1821 av Carl Maria von Weber (1786-1826). I romanen finnes også henvisninger til tyske viser, bl.a til balladen «Ritter Toggenburg» (1797) av Friedrich von Schiller (1759-1805).

Om Sophies søster Louise fortelles det at hun i oppveksten stadig måtte fremføre de to eneste visene hun gjennom halvannet år med sangtimer hadde lært seg, nemlig «Skjønne Minka» og «Hvorfra kommer Du, o lille Stjerne». Sistnevnte er bedre kjent som den danske skillingsvisen «Tåren» (bl.a. trykket i Alf Prøysen (red.): Skillingsviser, Oslo 1975). De to første versene går slik (her sitert etter trykk i Morgenbladet, nr. 219, 6/8 1820):

Hvorfra kommer du, o lille Stjerne,
Som opstiger paa mit Øies Blaa?
Er dit Hjem det ubekjendte Fjerne,
Eller kommer du fra Hjertets Vraa?

Ikke seer jeg dig, naar du oprinder
Ved mit sørgende, mit stille Sind,
Kun jeg føler dig, naar du forsvinder
Og mig kysser paa min blege Kind.

«Skjønne Minka» var det litt vanskeligere å spore opp, men ved hjelp av Visekatalogen vår fant jeg ut at det er en russisk folkevise (fire av versene finnes i en håndskrevet visebok her i arkivet).



Musikken, og da særlig Sophies sang, ledsager handlingen i romanen - og sinnstemningene som skildres:

«han [saa] Sophie sidde foran Pianoet. Hendes Øine luede, de syntes større og mørkere end sædvanlig. Hun havde nok sunget sin Smerte vaagen. Hun sang som en Kvinde blot tør synge, naar hun er alene. Hun sang som om Hjertet vilde briste. Nu hørte han ogsaa Ordene, men disse længselsaandende Ord vare ikke skikkede til at dæmpe hans Uro. Idet hun sang:

Min Tanke jeg Dig sendte
Jeg sendte Dig mit Blik,

løftede hun tilfældig Øiet op mod den Kant, hvor han stod; han bævede. O, hvorfor kan jeg ikke styrte hen til hende! . . . . . Hvad holder mig tilbage? Et Ord, et eneste lille Ord; men i dette skjules en Vished, jeg ikke kan bære . . . . . O, Sophie! Ræk mig din Haand over denne Afgrund . . . . . Giv mig et Tegn!

Han gjorde en Bevægelse fremad, vendte sig pludselig bort og ilede ned mellem det Dunkleste af Haven . . . Men Sophies Stemme lød endnu som en smertelig Kalden efter ham:

Ak hvor mit Hjerte brændte
at intet Svar det fik.»

Sangen hun synger er, passende nok, «Længsel» (tekst: Christian Winther (1796-1876), melodi: Halfdan Kjerulf (1815-1868)).


Ellen

tirsdag 26. november 2013

Visedikteren Vilhelm Dybwad

Det er ikke alltid så lett å finne på nye temaer til bloggen vår, for det er skrevet om mye allerede. Men jeg fikk lyst til å ta for meg en "glemt" visedikter. Jeg skriver "glemt" i anførselstegn, for visene hans er ikke glemt. Det gjelder Vilhelm Dybwad (1863-1950), som skrev både "Tuppen og Lillemor", "Akerselva" og "Hovedøen", viser som er kjent og blir sunget mange tiår etter at han skrev dem.

Vilhelm Dybwad vokste opp i Christiania, og som voksen delte han arbeidsinnsatsen på så ulike yrker som advokat og viseforfatter. I 1890 åpnet han egen sakførerpraksis i byen. To år etter ble han høyesterettsadvokat, og fra 1927–31 offentlig forsvarer ved Oslo byrett og Akers herredsrett.
Helt fra studietiden var han interessert i revy og teater. I 1906 skrev han farsen Verdens undergang for Centralteatret, og her ble den berømte visa om Akerselva framført første gang.

I 1916 skilte han seg fra sin daværende kone, Johanne Dybwad, og giftet seg med Bokken Lasson. Hun hadde startet kabaret-scenen Chat Noir fire år tidligere, og her ble han fast husdikter. Han skrev mange sanger til Bokken Lasson, blant annet "Tatervise ved bålet" og "På Hovedøen".
Ei vise som ikke er like kjent i dag som disse to, er "Mannen som hengte seg". Den er bygget opp som nyhetsvisene som ble solgt som skillingstrykk og harselerer over ansvarsfraskrivelsen til politiet.

Det var en, som fridde til en pike;
men foreldrene de svarte "nei".
Da han hørte det, så gikk han like
opp på Ekeberg og hengte seg.
Dette så en gammel respektabel
mann og ropte fylt av gru:
"Jeg må se å finne en konstabel;
det er kanskje liv i mann' ennu!"

Konstabelen kommer, men han må spørre politifullmetigen. Han kan ikke gjøre noe, for mannen hører "visstnok ikke til i mitt distrikt". Så bærer det videre til lensmannen i Østre Aker før alle tar trikken opp til Ekeberg. Men mannen er død, og lensmannen ytrer de bevingede ord:

"Det er rart å tenke på det nu,
at hvis fyren ikke hadde hengt seg,
var det kanskje liv i ham ennu!"

Vilhelm Dybwad var en svært produktiv forfatter av revyviser. Han skrev også for den store revyartisten Ernst Rolf, som var like populær i Norge som han var i Sverige. "Din munn svarer nei" er for eksempel signert Dybwad. I 1913 opptrådte Ernst Rolf på Chat Noir for første gang.

Mer om Vilhelm Dybwad står i Norsk biografisk leksikon, hvor Mentz Schulerud har skrevet en artikkel om ham. Han avslutter artikkelen slik:

Det vitner om Vilhelm Dybwads sære tilknytning til vårt teaterliv at mens hans egen innsats for en stor del er glemt, har begge hans hustruer fått sine monumenter i hovedstaden: Johanne Dybwad står naturlig nok nær Nationaltheatret, Bokken Lasson nær sitt barndomshjem på Lasson-løkken i Homansbyen.

Elin

onsdag 20. november 2013

Broder Aages sanger


I min ungdom var jeg sammen med et par venninner på et vekkelsesmøte med Aage Samuelsen. Han samlet store menneskemengder på midten av 1960-tallet, og det gikk virkelig en "vekkelsesluft over landet", som han sier i en av sangene sine. Maran Ata-menigheter var det nær sagt overalt. Det var en stor begivenhet når Broder Aage holdt møte, og vi var mange nysgjerrige som møtte opp for å se. For oss nykonfirmerte ungjenter ble det en litt skremmende opplevelse med folk som talte i tunger og falt om, så vi stakk før møtet var slutt.

I dag, 20. november, er det 26 år siden Aage Samuelsen døde. Han skrev sanger med fengende tekster og melodier, og de har nådd fram til mange flere enn dem som sognet til pinsemenigheten og Maran Ata i hans tid. Etter hvert som årene har gått, er det blitt rom for Aages sanger også i kirke og salmebok. Flere artister har også tatt tak i sangene og spilt dem inn på CD.

Det er ikke alltid så lett å få tak i tekster og noter til Aage Samuelsens sanger, men i 1995 kom det ut et hefte som rett og slett heter 136 sanger, utgitt av Otrjes Forlag. Så vidt jeg vet er dette den eneste trykte samlingen som er utgitt med vekkelsessangene til Broder Aage.

Vi har skrevet mer utførlig om Aage Samuelsen tidligere. Det kan leses her.

Elin

onsdag 6. november 2013

Roald Amundsen takket for sang

Den 2. februar 2011 hadde vi et innlegg på bloggen om sangen "Der fløi et navn", som ble skrevet som en hyllest til Roald Amundsen. Teksten var av Rudolf Mjøllstad og melodien av Reidar Thommesen.
Her om dagen fikk vi en hyggelig e-post fra Tore Synstad. Han hadde et takkebrev som Roald Amundsen skrev til komponisten, Reidar Thommesen, 20. juli 1926. I brevet skriver Amundsen: "Herved ber jeg Dem motta min besste takk for den vakre sang De har tilegnet mig. Vil De ogsaa være saa venlig aa frembringe min besste takk til Hr. Rudolf Mjøllstad."
Jeg syntes dette var så artig at det fortjente en egen, liten blogg. Den tidligere bloggen med informasjon om visa finner du her.

Elin

fredag 1. november 2013

Historiske ballader

Denne uka har vi publisert hele 9 historiske ballader i serien Norske mellomalderballadar – Tekstar. Dermed ligger alle de 13 historiske balladene vi kjenner til på bokselskap.no.

Hver balladebok er utstyrt med en innledning hvor man blant annet kan lese om den historiske bakgrunnen for visa. Visste du for eksempel at Alv Erlingsson spilte en sentral rolle i utenrikspolitikken i 1280-årene? Eller at visa «Falkvor Lomansson» handler om Ingrid Svantepolksdotter som i 1288 ble røvet og at både moren og bestemoren hennes hadde opplevd det samme? Eller at en strofe fra «Kong Sverker» inspirerte Christian Skredsvig (1854-1924) til å male bildet «Ballade» i 1881?

De fruer stande i høyeloft,
de vente deres herre skal komme.
Hestene kommer blodige hjem,
Og salene de er tomme.


Dette og annet kan du lese mer om i balladeinnledningene:

TSB C3 Dronning Dagmar og junker Strange
TSB C5 Kong Sverker
TSB C6 Dronning Dagmars død
TSB C8 Vreta klosterrov
TSB C11 Håkon Håkonssons død
TSB C12/13 Alv ligg i Øresund
TSB C15 Falkvor Lommansson
TSB C17 Mindre Alvs død
TSB C18 Herre Karl lever fredlaus
TSB C22 Margjit Runarborgi
TSB C25 Nils Ebbesen
TSB C27 Dronning Margrete
TSB C33 Kong Hans’ bryllaup

Ellen