mandag 22. oktober 2012

Visa om Nittedalsmordet

De typiske skillingsvisene var viser om aktuelle hendelser. Visetrykkene kunne kjøpes i spesielle utsalg, på markeder eller av omreisende selgere. Hadde det skjedd en ulykke, mord eller annen tragedie, var det ikke lenge før ei vise om hendelsen var i salg. Og viseforfatteren pyntet gjerne på med ekstra detaljer og spekulasjoner.
Et godt eksempel på ei slik vise, er visa om Nittedalsmordet med undertittel: "Ny interesant vise om de to elskendes grufulde mord i Nittedalen og den mystiske morder, som endnu har undgaaet opdagelse."

Den 20. september 1920 kunne man lese i Aftenposten at det var funnet "en rød Opelbil stående i veikanten". I bilen satt sjåfør Pedersen og "en ung dame", begge var skutt gjennom hodet. Den unge damen var sjåførens forlovede. Sjåførens lommebok og klokke var borte, og akkurat denne dagen hadde Pedersen 6000 kroner på seg, en meget stor sum på den tiden.

Her har visedikteren funnet stoff både til å skildre det man visste fra avisene og til å utbrodere og fantasere. Det triste høstværet lager en ekstra tragisk ramme rundt historien:

Mot Grønland en høstkveld en bil suste ud
Med Valdemar Pedersen kjæk.
Han kom for at træffe sin vordende brud,
Marit saa vakker og spræk.
Han holdt ved Olympen og gik ind i salen,
Sa: "Marit, jeg reiser til Hakedalen,
Saa faar du mig undskylde nu for ikveld,
Imorgen er søndag, da møtes vi vel."

Men Marit vil være med, selv om Valdemar protesterer (legg merke til rimet!):

"Ak ven min, det maa du opgi," sa chaufføren,
"For ute det regner og blaaser som Søren."

Marit blir med, de henter han som hadde bestilt bil, og turen går nordover. Og her begynner visedikteren virkelig å vise seg som både synsk og tankeleser:

Og bilen den bruste ivei som en vind,
Forut sat det elskende par
Og bakut sat skurken skuffet i sind.
En strek ham i regningen var
At Marit paa ferden med skulde drage,
Usett han vilde ta Valdemar avdage
Og siden skjøn Marit til hustru at faa,
Men nu syntes planen at gaa rent istaa.

Bilen fortsetter "i susende fart" med Valdemar "kjæk i sydvest" ved rattet. Da de nærmer seg Hakadal, skjer det:

Da den fremmede mand sin revolver fremdrog
Og det hørtes et drønnende knald.
Tilbake sank Valdemar skutt i bakhodet.
Marit skrek op mens flommede blodet,
Saa blev hun selv udi tinningen skutt,
Det hele sto paa i kun et minut.

Morderen plyndrer sjåføren og setter på sprang "Mens uveiret tonet sin triste dødssang."

Og visa slutter slik:

Sidst i november blev anholdt en mand,
I ham alle morderen saa,
Men da han sit alibi bevise kan
Som uskyldig betraktes han maa.
Den morders opdagelse endnu vi haaber,
De elskendes blod imot himmelen raaber
Gjengjældelse for hin grufulde nat.
Deres jordiske lykke den endte saa brat.


11. mars 1921 ble den 19-årige Rolf Tollefsen fengslet for mordet. Han hadde ikke alibi, og gikk bestandig med revolver på seg. Han tilsto aldri, men ble dømt bl.a. fordi han hadde Pedersens klokke og hadde strødd om seg med penger, ifølge vitner.
Dommen ble livsvarig fengsel.

(Hele viseteksten ligger på visearkivets nettsider).
Elin

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar