torsdag 6. oktober 2011

Chrsitiania Tivoli

Jeg kommer stadig tilbake til Rita Lindangers hovedoppgave Christiania Tivoli. En musikk- og teaterhistorie om et forlystelsesetablissement i Kristiania, musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo 1997. Det kan være i tilknytning til spørsmål vi får om populærmusikk rundt 1900, musikk- og sangliv i Oslo eller om eldre musikkteater. En annen kilde til den eldre populærmusikken, er bøkene Vidar Vanberg har skrevet om norsk grammofonplatehistorie og datidens grammofonstjerner. Bokverket Norges musikkhistorie (red. Arvid Voldsnes) har også kapitler som omhandler den delen av musikklivet. Men sammenlignet med andre perioder og stilarter, er det skrevet forholdsvis lite om norsk populærmusikkultur fra perioden siste del av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet.

Lindangers fokus er et av Norges største forlystelsesetablissement opp gjennom tidene, og med en posisjon på internasjonalt nivå: Christiania Tivoli. Hun skriver at det var et tivoli der folk kom i kontakt med alle mulige kategorier av forestillinger med artister, musikere og kunstnere, en blanding av underholdning og seriøs kunst. Der fant publikum underholdning som var aktuell og etterspurt i samtiden, og nye teater- og musikksjangre, nye oppfinnelser og filmen som medium hadde sin debut i tivoliet.

Christiania Tivoli vokste fram i Klingenberg-området som helt siden 16-1700-tallet hadde et livlig vertshusliv og etter hvert tivoliteater. Og mot slutten av 1800-tallet framstod tivoliet som et moderne etablissement. Det ble satset på operetter og opera, sirkus og varieté, teaterstykker av Strinberg og konserter av Grieg. Et eget tivoliorkester ble opprettet. "Orkestermusikken skulle støtte opp om sceniske attraksjoner. Av artister og sangere kan det nevnes danserinner, sparkepiker, soubretter, chansonetter, duettister, sjonglører på line, ekvilibrister, akrobater, burlesk eksentric, imitatorer og negerkomikere, som var avhengig av orkesterets støtte." (s. 53)

Så ble det bestemt at hele Vika og Chrsitinia Tivoli skulle rives, og utover 1930-tallet ble bygning etter bygning revet. Opp kom etter hvert Oslo Rådhus, Høyres Hus og flere nybygg i området. Lindanger lar impressario Rudolf Rasmussen (1936) få ordet:

Cirkus hører til de folkeforlystelser, som enhver stor by skal ha. Det er ikke alene morsomt og underholdende, det kan også virke opdragende: det lærer folk å omgås hinnannen, "dem simplere så vel dem finere", de små og store kan forenes og lære omgang og god tone. Og det trenges dobbelt i vort samfund, som er så klikkeredet og snobbefint på tross av alle demokratiske fornemmelser. (...) Vi hadde et godt, gammelt forlystelsessted Klingenberg med mere enn 200-årig tradisjon, det var det smukkeste anlegg med have og park, teater og cirkus og konsertsal og alle mulige folkelige forlystelser. Vekk med hele sulamitten! (...) For Cirkus er altså borte. Den flotteste og fineste cirkusbygning i hele Europa har vi hatt råd til å rive. (s. 137)

Astrid

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar