tirsdag 2. november 2010

Bergensbane-visa


For en tid tilbake hadde et svært spesielt TV-program utrolig mange seere. Jeg tenker på programmet der vi var med på hele togturen fra Bergen til Oslo.

Bergensbanen er en spektakulær jernbanestrekning, og det kostet mye slit og strev å bygge den. De som arbeidet på banen kalte seg "rallare", og visene de diktet kaller vi "rallarviser". Navnet ”rallar” er opprinnelig svensk og oppsto rundt 1850. Her i landet brukte rallarne like gjerne ordet ”slusk” om seg selv.

Rallarne dro fra anlegg til anlegg, for de måtte dra dit det var arbeid å få. Slik var det også med Ferdinand Iversen (1873-1943). Som tjueåring dro han til Sverige, og etter å ha arbeidet noen år der, kom han tilbake til Norge. Ferdinand Iversen skrev mange viser om livet på anlegg, og disse ble trykt i aviser og tidsskrifter. Han dro også rundt og solgte visene som skillingstrykk. En av de mest kjente visene hans er ”Bergensbane-visa” fra 1908. Her skildrer han med stolthet hvordan rallarne temmer naturen og lager forbindelse mellom øst og vest:

Blandt villeste fjelle i ødeste trakt
en bane fra Bergen vi ferdig har lagt,
på skinnene ruller det lastede tog
hvor ulvene herjende jog.


Arbeidsforholdene var så som så, men rallaren er en kjekk kar som tåler det meste:

Vi driver tunnelen med gladeste sang
og skuddene smeller den sommer så lang.
Her er ei forandring, ti livet oss bød
en kamp for det daglige brød.

Vår mat den er kraftig, men simpel for dem
som dovner sitt liv i det gullfylte hjem,
men smake den gjør, ti vår kokka hun er
lik snusen vi alle har kjær.


Men når banen er ferdig, er rallaren glemt:

Og når den skal åpnes til krig og til fred
med herlige fester, ja kongen er med,
hvem tenker på ham som på anlegget gav
sin ungdom, sitt liv - for en grav.


Les hele visa på visearkivets nettsider her.

Elin

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar