mandag 19. april 2010

Hartvig Kiran om europeiske og amerikanske folkeviser

I bloggen Strengespil 1 var jeg så vidt innom temaene gitar, tradisjons-/populærmusikk på 1800-tallet og emigrasjon. Og i forbindelse med ”Tømmerhoggaren” fant jeg relevant og inspirerende lesning i Kirans bok Tom Duley og andre viser. I etterordet (s. 78-79) skriver han generelt om visene han har gjendiktet til norsk språkdrakt, men trekker også fram spesielle ting han har observert, bl.a. om påvirkningen fra blues: ”Blues-genren er det berre eitt døme på i samlinga. Men i mange av visene kan ein merke den sterke påverknaden frå blues, ikkje berre i melodiske vendingar og toneintervall, men endå meir i den synkoperte rytmikken, og aller mest i den frie, ofte vørdlause metrikken. Ei line kan vera bortimot dobbelt så lang som tilsvarande lina i eit anna vers, for songaren har vore meir opptekne av det dei ville seia enn av måten det vart sagt på.”

Her må jeg smette inn at det er ikke bare bluesen som har disse kjennetegnene. Dette er framføringsmåter vi også kjenner fra de norske middelalderballadene. Lengden på tekstlinjene kan variere mye, og melodi og rytme ble tilpasset sangerens behov for å fortelle historien på sin egen måte. Og fri (fleksibel, synkopert) rytmikk er noe vi kjenner godt fra den tradisjonelle syngemåten også her til lands.

Videre om det tekstlige forholdet mellom gamle europeiske ballader og nyere amerikanske viser: ”Dei gamle og dei nye visene har ikkje berre levt side om side heller. Rettare er det å seia at dei har levt i lag, og dei har lånt og lært av kvarandre. Gamle européiske ballademotiv har vandra inn i viser som høyrer det moderne indistrialiserte samfunn til, som i visene om John Henry. Side om side med ord og ordlag som berre den moderne kvardag kjenner, står vendingar frå gamle skotske, irske og engelske folkeviser, som atterklang frå ein fjern européisk fortid.”

Det er sånt som er moro når en først har begynt å tygge på noen spørsmål eller et tema: Det dukker opp tråder litt hist og pist, og smått om senn kan bildet og de forklaringene som en jakter på forhåpentligvis bli tydeligere. Det er som å legge et stort puslespill med små brikker, men brikkene kommer ikke samlet i ei eske, og noen har blitt borte i en støvsuger eller sprekk et eller annet sted.
Astrid

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar